Mariodilla...

Eldstesønn i huset her er fullstendig "Super Mario"-gal. Han har elsket Mario fra han var ganske så liten, og jeg tror han begynte å spille DS som 2-åring... Faren har jobbet for Nintendo, så han har vel egentlig fått det inn fra han var baby. Det er ikke til å komme fra at han er litt... hva skal jeg si.... sær, kanskje? Han er i hvertfall ikke veldig opptatt av å være som alle andre, og han har for seg mye rart. For eksempel nektet han å kle seg ut før han var 3,5 år, og da var det kun under forutsetning av at han kunne kle seg ut, ja, som nettopp Mario. :D


Året etter, var det kun Luigi som gjaldt... Skal si våre kreative evner får kjørt seg! (For vi kjøper jo ikke ferdigkostymer her i huset, nei!)


Og når det gjelder bursdager er det jo selvfølgelig Mario som gjelder da også. I fjor lagde jeg en DS-kake (som jeg ikke er spesielt fornøyd med, men det var jo mitt første forsøk med "annerledes" kake.) I år kjørte vi temaet helt ut, og pyntet med små figurer og hadde "sett barten på Mario"-lek osv. Jeg bakte også en sjokoladekake med Mariolue på, men tror du vi husket å ta bilde? Neida. Det får vi egentlig akseptere, for det var jo litt stress med 24 barn i bursdagen, så det var nok å tenke på fra før...


Og før det kommer en hel masse kritikk om barn og TV-spill, vil jeg understreke at sønnen min ligger godt an i utviklingen, og har ikke tatt skade av å spille. Uansett er jeg ikke interessert i en diskusjon, for jeg mener at TV-spill er en fin greie, som, brukt riktig, kan være veldig positivt!